Det grønne skiftet med global temperatur-kontroll blir stadig mer utfordrende

 

Skal vi, eller skal vi ikke, produsere mer olje? Uansett begrensede utslippskutt frem mot 2030 og mye varmere i 2100. Karbonfangst og lagring er nødvendig men er ikke kvikkfiks.

Begrensede utslippskutt frem mot 2030 og mye varmere i 2100. Verdens klimautslipp vil falle med bare 9% frem til 2030. Det er langt fra de målene som er satt Parisavtalen. Dette følger av en rapport lagt frem av DNV siste dagen i august i år. Temperaturstigningen ligger an til å bli 2,3 grader innen 2100. Målet foreslått av FNs klimapanel, IPCC, og avtalt gjennom Parisavtalen, var å holde temperaturøkningen under + 2 ⁰C og med foretrukket nivå under + 1.5 ⁰C sammenlignet med gjennomsnittstemperaturen i førindustriell tid.  Året 2020 er hittil, ifølge NASA, det varmeste året siden man startet måling og beregning av global gjennomsnittstemperatur i 1880. Temperaturen har økt med + 1 ⁰C allerede. Temperaturstigning har ført til tørke i store områder på den nordlige deler av jorda. Og globale ukontrollerbare skogbranner har gitt rekordhøye CO2-utslipp så langt i 2021. 

Skal vi, eller skal vi ikke, produsere mer olje? Interesseorganisasjonen Norsk olje og gass la nylig også frem en rapport utarbeidet av konsulentselskapet Rystad Energy. Her var hovedbudskapet at kutt i norsk olje- og gassproduksjon med stor sannsynlighet vil øke de globale klimagassutslippene. Kutt i vår oljeproduksjonen gir marginalt lavere klimagassutslipp, men kutt i gassproduksjonen gir til gjengjeld økte utslipp. Produksjonen i Norge er fordelt med halvparten olje og halvparten gass. Konklusjonen i rapporten bygger bl.a. på at vår produksjon av olje og gass er renere enn den i andre land som vil fortsette å produsere. Den nasjonale miljøbevegelsen protesterer, omtaler rapporten som bestillingsverk, og krever stans i leting etter olje og all ny olje- og gassutvinning på norsk sokkel. Det grønne skiftet er i trøbbel på mer enn en måte. 

Karbonfangst og lagring er nødvendig men er ikke kvikkfiks. I Oslo arbeider man nå for å få i stand en avtale om finansiering av karbonfangst og lagring (CCS = Carbon Capture and Storage) på Klemetsrud. Dette anlegget står for 14% av hovedstadens totale utslipp av CO₂. Samlet prislapp er 7 milliarder kroner. Foreløpig er 3 milliarder på plass. I debatten om finansiering blir en milliard kroner stilt opp mot to nye skoler og det at mange skoler trenger oppgradering og nybygg i Oslo. Langskip er et annet norsk prosjekt for CCS knyttet til Norcems sementfabrikk i Brevik. Her har staten foreløpig bevilget 2,3 milliarder av en samlet antatt regning på 16,8 milliarder. Kostnader og finansiering er opplagt en utfordring for slike prosjekter. Men å lykkes med CCS er helt nødvendig for at vi skal lykkes med å begrense global oppvarming. I dag er tyvetalls CCS-anlegg i drift i verden. 2500 bør være i drift i 2040 dersom vi skal nå målene i Parisavtalen. I 21. august-utgaven av New Scientist konstaterer Adam Vaughan nettopp denne nødvendigheten, men stiller samtidig spørsmålet ved om noen i dag egentlig vet hvordan man gjør dette på en fornuftig måte. Han konstaterer at den «billigste» måten å binde CO₂ på er nyplanting av trær og andre vekster. Kostnadene er mindre enn 1000 kroner per tonn. Men dette kan ikke være løsningen alene. Vi trenger også arealer til matproduksjon. Dessuten kan planting av trær i områder med CO₂-rik jord føre til det motsatte av det man ønsker nemlig CO₂-utslipp. Treplanting i uegnede områder kan dessuten gi tap av artsmangfold. Dette bare for å ha nevnt noen av begrensningene. Det finnes en rekke andre metoder for karbonfangst som spredning av steinmel på bakken for å binde CO₂, økosystem restaurering, produksjon av biokull som deretter lagres i jord, gjødsling av marine områder med jern, og CO₂-rensing av luft som man har gjort eksperimenter med på Island. 

Hydrogen er løsningen, men er heller ikke på plass i en fei. Hydrogen og hydrogenteknologi må inn for å kutte utslippene fra tungtransport, skipsfart, luftfart og deler av tungindustrien som vanskelig kan elektrifiseres. Det er langt frem. Elektriske lastebiler for tung transport duger ikke. Hydrogendrevne kjøretøy for tungtransport finnes ikke i markedet per i dag og vil trolig ikke komme før 2030. Lastebiler som kjører på biogass koster en halv million mer i innkjøp enn en bensindrevet bil i dag og fremstår ikke som et fristende alternativ. Og storstilt satsing på biogass i transportsektoren vil møte de samme utfordringene som allerede er omtalt ovenfor. Brenselsceller er nøkkelteknologien ved bruk av hydrogen i transportsektoren og flere miljøer i Norge er involvert i utvikling av skipsmotorer basert på  brensel av naturgass. Flytransport er også en utfordring. Også innen flyindustrien arbeider man med konsepter basert på hydrogen som drivstoff. Vekt og kostander er foreløpig en utfordring, og sikkerhet.

Ikke glem methanutslippene. Methan er også en klimagass. Methankonsentrasjonen har økt fra 700 ppb i førindustriell tid til 1900 ppb i 2020 dvs. med ca 2.5 ganger. Kveghold og kjøttproduksjon er den største kilden med ca 30% av utslippene. Olje- og gassutvinning er nummer to med ca 25% av utslippene. Søppelfyllinger og kloakkrenseanlegg og kullgruver er andre vesentlige bidragsytere. De første 20 årene etter utslipp er methan 80 ganger så effektiv når det gjelder å holde varme tilbake i atmosfæren sammenlignet med CO2, men brytes ned langt raskere. 

Det grønne skiftet er tema i mange andre poster på denne bloggen. Selv el-biler er ikke problemfrie  i forhold til dette skiftet. Og våre bilvalg er betydningsfulle. Flytransport som utfordring er allerede nevnt. Vårt forbruksmønster er i seg selv en utfordring selv om vi avstår fra å fly. Måten vi regner på CO2-utslipp er en utfordring. Hvordan vi priser CO2-utslipp er en utfordring, blant flere.